Mange av oss, enten vi er foreldre, naboer, venner eller jobber med barn og unge, kommer i løpet av livet opp i situasjoner der vi ser eller hører noe som får oss til å kjenne uro eller bekymring for et barn eller en ungdom i nærmiljøet.
Du har kanskje registrert at barnet/ungdommen:
- strever med lesing, skriving eller andre ferdigheter
- mistrives på skolen eller i barnehagen
- sliter med å få venner
- vegrer seg for å spise
- gjør seg dårlig forstått
- har et spesielt usunt kosthold
- mobber eller plager andre
- blir mobbet eller plaget av andre
- mangler noen ferdigheter som en normalt kan forvente i en gitt alder (f.eks. kle på seg, sykle, svømme)
Eller kanskje du ser og opplever signaler fra foreldre som gjør deg urolige for evnen deres til å være foreldre? Det kan være at de:
- i stor grad lar andre hente og levere i barnehagen
- ikke overholder avtaler
- ofte lukter alkohol
- virker likegyldige til egen fremtoning
- oppleves som spesielt usikre, irritable, aggressive eller sårbare
Du er første skritt på veien mot en løsning
Som du ser, kan signalene som gjør oss urolige være høyst ulike, vage, diffuse og vanskelige å tyde. Da er det lett å kjenne på egen usikkerhet: Har jeg observert rett? Kan jeg risikere å lage «en sak» ut av en bagatell? Bør jeg dele uroen min med andre? Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JA.
Som medmenneske og innbygger i Gjesdal kommune har vi et felles ansvar for barn og unges oppvekst. Vi skal bry oss og ta tak i uro og bekymringer, og de av oss som er kommunalt ansatte plikter å gjøre det. Vi skal ikke vente eller sette vår lit til at andre fanger opp de samme signalene. Kanskje er det bare nettopp du som ser barnet/ungdommen. Barn og unge er avhengige av modige voksne som ser, hører og handler!
Gode hjelpemidler
BTI-veilederen inneholder en oppskrift på hvordan vi skal gå fram for å avklare om det er grunnlag for uroen/bekymringen, samt en rekke konkrete verktøy. Fremgangsmåten og verktøyene er primært for ansatte i Gjesdal kommune, men også privatpersoner kan ha nytte av dem.
For eksempel kan uroskala – barn/ungdom, uroskala – foresatte og signal på manglende trivsel hjelpe deg med å sette ord på og definere uroen eller bekymringen du opplever.
NB! Dersom du har mistanke om vold eller overgrep, skal du kontakte barneverntjenesten direkte, eventuelt politiet!
Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn og unge til pårørende. Noen barn og unge opplever at det skjer noe akutt med mamma, pappa eller søsken en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.
Det er vanligst å tenke på barn og unge som pårørende når foreldre eller søsken har en psykisk sykdom, fysisk sykdom eller en skade. Det finnes også mange andre årsaker til at barn/unge opplever at hverdagen blir vanskelig og de kan kalles pårørende. Det er for eksempel mange som opplever at foreldre eller søsken misbruker alkohol eller andre rusmidler. Barn og unge er også pårørende når noen av de nærmeste dør. Andre opplever belastninger i hverdagen ved samlivsbrudd, eller når foreldrene har lav inntekt. Flere barn og unge enn vi tror opplever å være vitne til vold i familien. Noen har også en forelder som sitter i fengsel.
De fleste barn og unge som er pårørende blir godt ivaretatt og klarer seg bra. Likevel er det noen som kan utvikle egne problemer i oppveksten eller når en blir voksen. Det å være pårørende kan bidra til at barn/unge opplever angst, depresjon, atferdsvansker, konsentrasjonsvansker eller frafall fra skole og utdanning.
Ingen kan med sikkerhet si at et barn/unge vil utvikle egne problem, men vi vet at det å være pårørende kan føre til vansker. Vi vet også at dersom barn og unge blir utsatt for flere belastninger samtidig, øker sannsynligheten for å utvikle egne problem.
Det er ikke alltid enkelt å vite om ens eget barn eller ungdom er pårørende. Disse tre spørsmålene kan kanskje være til hjelp:
- Hvilken relasjon har barnet/ungdommen til den det gjelder? Gjelder det nær eller fjern familie? Har de mye kontakt? Gjelder det noen som betyr mye for barnet/ungdommen?
- Hvordan er barnet/ungdommen påvirket av det som skjer? Har barnet/ungdommen sett eller opplevd noe? Endres de vanlige rutinene? Har hverdagen endret seg?
- Hvilke belastninger er barnet/ungdommen utsatt for? Har han/hun opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet/ungdommen vist reaksjoner du tror handler om å være pårørende?
Dersom det er vanskelig å svara på spørsmålene, kan det være nyttig å tenke på hva barnet/ungdommen selv ville svart. Noen ganger får du først svar når du spør barnet/ungdommen.
Gjesdal kommune har i samarbeid med politiet utviklet en Veileder for Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Målet er å gi informasjon om god forebygging, mulige bekymringstegn og hva du skal gjøre ved bekymring. Veilederen er laget som en del av det rus-og kriminalitetsforebyggende arbeidet i Gjesdal (SLT).
På regjeringens nettside radikalisering.no finnes utfyllende informasjon. Nettsiden er for deg som ønsker hjelp, råd eller kunnskap om radikalisering og voldelig ekstremisme. Den kan være nyttig for ansatte i kommuner, skoler, barnevern eller politi, eller for andre som jobber med ungdom, foreldre og de unge selv.